Hjerterehabiliterte på Kilimanjaro

Reisebrev fra Harry Amundsen og Jan Tvedt:

Tidligere hjerteproblemer behøver ikke være et hinder for fysisk aktivitet

Vi som skriver dette reisebrevet møttes på hjerterehabiliteringen til Norsk idrettsmedisinsk institutt (NIMI) i 2013. Vi har gjennomført rehabiliteringen og har fortsatt på NIMI – med kjempeutbytte. Vi fant raskt ut at vi hadde en felles drøm, å gå på Kilimanjaro (5985 meter over havet). Treningsmotiveringen var på topp allerede, og med dette målet steg den til nye høyder. Hjerteproblemene har ikke lagt noen demper på hardtreningen innafor gode rammer, tvert imot.

Harry og Jan lot ikke hjertesykdom stoppe dem fra drømmen om å gå på Kilimanjaro. Rehabilitering og trening på Nimi var god bagasje å ha med da de dro på turen.

I august dro vi avgårde til Moshi ved foten av Kilimanjaro. Vi hadde valgt Lemosho-ruta, og Eco expeditions i Stavanger som turselskap. Opplegget ble utvidet med en ekstra dag slik at vi hadde åtte dager i alt. Dette for å få en enda bedre gradvis tilvenning til høyden. Samtidig så denne ruta spennende ut, etter start i regnskogen gikk den gjennom fem ulike klimasoner gjennom alpint høyfjell til arktisk klima.

Kilimanjaro er et mektig fjell, det høyeste i Afrika og verdens høyeste frittstående fjell. Hver av oss bar en liten dagstursekk, lokale bærere tok den tunge børa. Samla lengde var omkring 5 mil, med 3 000 høydemeter stigning. Dagsetappene var på seks timer, med omkring 500 meter stigning. Vi bodde i telt, og selv om vi bare var omkring 35 mil fra ekvator var gode soveposer et «must» etter hvert som vi kom høyere og kulda slo inn. Forpleiningen var glimrende. En solid og nærende frokost og treretters middag i gruppas eget messetelt servert av egen kokk. Bærere og egen kokk kan kanskje høres i overkant luksuriøst ut. Men det er verdt å huske på at nok mat og utstyr er avgjørende for at vi skal greie turen. I tillegg er disse jobbene en kjempeviktig arbeidsmulighet for folk som bor ved Kilimanjaro.

Siste etappe mot toppen startet kl. 23 om kvelden, mørkt, men hodelykter og måne hjalp. Harry kom helt til topps, til Uhuru peak, mens Jan måtte gi seg omkring Stella point på ca. 5 600 meter (NB, ikke pga. hjerteproblemer!). Siste dagen gikk vi ned til Mweka gate, utgangen til nasjonalparken og deretter bil tilbake til hotellet med dusj, utdeling av diplomer og behørig feiring. I tillegg hadde vi lagt inn fem dager på Zanzibar, med bading, båttur og full avslapping. Dette var restitusjon som gjorde godt.

Vi skal ikke stikke under en stole at det var en fysisk krevende tur. Alle som går lærer fort betydningen av Pole, pole, swahili for sakte.

Underveis sendte vi mange varme tanker til hjerterehab’en på NIMI og hardtreningen der, til de kjempedyktige instruktørene, til motiveringen de får fram og til det sosiale fellesskapet. Dette er GULL! Vi får ikke rost det høyt nok. På forhånd sjekket vi med leger, og vi møtte nok litt delte meninger. Vi valgte å høre mest på de positive, noe vi ikke angret et sekund på.

For oss begge har denne turen vært et minne for livet, et eksempel på at hjerteproblemer ikke behøver å hindre utfoldelse, og ikke minst, inspirasjon til fortsatt hardtrening på NIMI og nye ekspedisjoner.

Noen som får lyst å gå? Tren hardt, respekter fjellet og helsa, og GOD TUR!